Hvordan blir man egentlig supporter og hvorfor velger man det laget man velger? Tja, jeg har ikke svaret på det men min historie startet i hvert fall med Kevin Keegan! I denne artikkelserien skal jeg reise gjennom sesongene fra 1975 og frem til i dag!
Jeg har flere ganger fått spørsmål om hva det var som gjorde at jeg ble Liverpool-supporter og da pleier jeg å svare, Kevin Keegan! Det er nok en av det vanligste årsakene for oss som er i sin beste alder. Men det er nok ikke hele sannheten. Det handlet jo selvfølgelig om at jeg hadde noen kamerater som var litt eldre enn meg og de hadde jo Liverpool som sitt favorittlag, mest pga. av Keegan vil jeg tro. Det handlet jo også om fotballkortene vi kjøpte på kiosken, og gjerne i et så stort antall at tyggegummien som fulgte med pakken ikke rakk å bli tygd før den gikk ut på dato. Fotballkort som hadde forskjellig verdi, alt etter som hvilket lag du sympatiserte med, men LFC spillere hadde alltid høy verdi og var ettertraktede byttekort (Skjønner du ikke hva jeg mener nå så er du en ungjypling)
Jeg har blitt utfordret på å skrive en liten artikkelserie om de forskjellige tiårene jeg har vært supporter. Det vil si at det blir 6 artikler. Dæven, det er ikke mange artikler men det er mange år med oppturer og nedturer. Når det er sagt så var 1975 antageligvis det perfekte året å forelske seg i Liverpool F.C.
Sesongen 1975 - 76
Året er 1975 og det var lett for en liten krøllete syvåring å bli Liverpool-supporter. Vi vinner UEFA cupen og vi vinner ligaen, kun et poeng foran Queens Park Rangers. Min 5 år eldre bror var QPR supporter og det føltes litt ekstra godt at jeg endelig hadde vunnet over han i et eller annet. For det handlet om VI allerede fra dag 1. 1975 var også Bob Paisleys første sesong ved roret og på banen fant man navn som Ray Clemence (RIP) Phil Neal, John Toshack, Ian Callaghan, Kevin Keegan for å nevne noen, og av og til så dukket super reserven David Fairclough opp. Oi oi oi, jeg elsket supersub Fairclough. Han var alltid best når han ble byttet inn på banen og slik jeg husker det så scoret han alltid.
Denne t-skjorten er en av våre bestselgere og det er noen få igjen på lager!
Sesongen 1976 - 77
Året etter vinner vi igjen ligaen og jammen meg så henter vi nok ei bøtte ute i Europa, denne gangen i det vi kalte Europacupen som vel egentlig het serievinnercupen og som i dag heter Champions league. Alle burde jo glede seg men etter sesongen så følte jeg på en stor sorg da det plutselig, ut av det blå, ble klart at Keegan skulle til tysk bundesliga. Rockestjerna i britisk fotball (jepp, han har gitt ut musikk, en singel som absolutt ikke anbefales) skulle til Tyskland får å spille det som fatter`n kalte gå-fotball. Ordentlig fotball ble spilt i Storbritannia, punktum!
Uten at vi egentlig tenkte noe særlig over det så skjedde det en signering på slutten av 76/77 sesongen. Alan Hansen kom inn fra skotske Partick Thistle, jepp dette er navnet på en klubb, ikke på en person. Lite ante vi den gangen at dette skulle bli kanskje tidenes beste midtstopper i rød drakt, kanskje bare forbigått av Van Dijk i nyere tid. Men uansett, det er Alan Hansen vi liker å sammenligne VVD med når diskusjonen om tidenes beste midtstopper dukker opp. Siden jeg i denne artikkelserien skal ta for meg alle tiårene jeg har vært supporter så kommer vi sikkert til å vende tilbake til Hansen. Han ble med helt til 1990.
Og hos Hamburg var det muligens en engelsk mann som kanskje angret litt på klubb byttet sitt, eller hva mr Keegan?
Sesongen 1977 - 78
Når vi kommer frem til avspark foran 1977/78 sesongen så er Keegans erstatter på plass. En ny nummer 7 hos Liverpool, og nok en skotte. De to viktigste signeringen foran den sesongen var altså skotter. Jeg var uansett skeptisk, hvordan skulle man kunne erstatte mitt store idol og i mine øyne verdens beste og kuleste fotball spiller. Kenny Dalglish var navnet og guttungen gikk like greit all in og ble toppscorer den sesongen. En sesong som ga oss nok en Europacup triumf og som endte med en 2. plass i ligaen bak Nottingham Forest, med legendariske Brian Clough som manager. En såkalt anekdote er på sin plass før vi hopper til neste sesong. Vi vinner Supercupen mot tyske Hamburg, og vi vinner den hele 7-1 sammenlagt etter 6-0 på Anfield. Og hos Hamburg var det muligens en engelsk mann som kanskje angret litt på klubb byttet sitt, eller hva mr Keegan?
Sesongen 1978 - 79
Når 1978/79 sesongen sparkes i gang så er jeg en godt etablert midtbanespiller på Gjøvik Sportsklubbs Lillegutt lag. Graeme Souness var ikke like godt etablert på midtbanen hos Liverpool. Men det kom han til å bli. Nok en skotte inn der altså, og for en spiller, for en terrier, for en sinnatagg! Jeg likte han fra første spark, og jeg likte håret hans. Krøller var liksom tingen for både meg og mr Souness. At han senere, som manager, skulle få en litt lavere stjerne i mange supporteres bok for så være. Han var veldig viktig og veldig god i en sesong hvor Liverpool kanskje hadde den beste spillergruppen de noensinne har hatt, inntil vi spoler ca 40 år frem til dagens spillerstall.
.......og for en spiller, for en terrier, for en sinnatagg!
Vel, vi vinner ligaen også dette året og vi slipper inn kun 16 mål gjennom sesongen, og da snakker vi om en liga med 42 kamper. Det er rett og slett helt rått. Nottingham og Brian Clough blir nok en gang vår nemesis når de slår oss ut av Europacupen. De ender opp som cupmestere etter å ha slått Malmø FF i finalen. Hvis du er lei av å høre om Nottingham så kan jeg berolige deg med at de fra 1979 egentlig ikke har vunnet noe annet enn en fotballkamp i ny og ne. Eller, det er jo ikke helt sant, de vant jo 2. divisjon eller det vi nå kaller Championship i 1998. Liverpool kaptein, Emlyn Hughes ble solgt etter sesongen. Hvorfor nevner jeg det? Sjekk neste avsnitt!
Sesongen 1979 - 80
Snart skal verden gå inn i det glade 80-tallet og for Liverpool og min del så gikk vi inn i det med et smil. Vi vinner vårt 12. ligamesterskap. Selv om det ble tidlig exit i Europacupen og tap i FA cupens semifinale mot Arsenal etter 3 omkamper (!) og nok et semifinale tap mot, ehhhhhh, Nottingham. Klubben jeg egentlig ikke skulle nevne mer tapte finalen mot Wolves. Kapteinen hos Wolves var en fyr ved navn Emlyn Hughes. En ørliten hevn der altså!
Oppsummert så gir 70 tallet oss mange oppturer. Faktisk kan jeg nesten ikke huske en nedtur selv om jeg ved litt fingranskning og googling av statistikk kan se at ikke alt gikk på skinner hele veien. Jeg kom inn fra 1975, sammen med Bob Paisley, og jeg vil tro at vi begge kunne se tilbake på de første fem årene med et stort smil.
Comentarios